Demning fra Østmarka: Oppdemninger, slik som den på bildet, ble brukt for å kontrollere og løse ut vann til sagbrukene i Østmarka. Foto: Olav T Haaverstad.
Spor etter tidligere tiders bruk
Østmarka inneholder en lang rekke spor etter bosetting, setring, ferdsel og transport, samt hogst, fløting og sagbruksvirksomhet. Kulturminnene i Østmarka synliggjør menneskenes tilstedeværelse gjennom tidene. I tidligere tider ga Østmarka livsgrunnlag og livberging – fra de første fangstfolkene i eldre steinalder til våre nære forfedre. De brukte skogen og utmarka i det ekstensive «mangesysleriet» som kjennetegnet primærnæringene i Norge helt fram til tidlig 1900-tall.
Før reformasjonen var mye av Østmarka sannsynligvis allmenning, brukt til beite, setre, jakt, fiske og trevirke. Etter reformasjonen ble området krongods. På 1500- og 1600-tallet ble skogen viktig for sagbruk og trekull. Trelast ble Norges viktigste eksportvare, og skogeiendommer ble samlet hos noen få rike borgere.
De største skogeiendommene i Østmarka var Losby gods i Lørenskog og Rausjø skog i Enebakk. Fra andre halvdel av 1700-tallet eide familien Cudrio nesten hele Østmarka. Flatebygodset i Enebakk ble en stor virksomhet basert på sagbruksdrift. Andre store skogeiendommer tilhørte Ekeberg og Børter i Enebakk, samt Heftye-familiens eiendom ved Nøklevann i Aker.
I 1907 ble Rausjø solgt til selskapet And. H. Kiær & Co, som i mange år var Norges ledende trelastbedrift. I 1965 solgte Kiær-selskapet Rausjø-eiendommen til Oslo kommune for 7 millioner kroner, noe som markerte slutten på et privat eierskap som hadde vart i 302 år. Fra 1912 begynte Kråkstad/Ski herred å kjøpe gårder med skog i blant annet Østmarka, og disse inngår nå i Nordre Follo kommuneskoger.
På slutten av 1800- og tidlig 1900-tall nådde bruken av utmarksressursene i Østmarka et høydepunkt. Et høyt folketall i bygdene rundt Østmarka førte til intens utnytting av arealene, før utvandring og urbanisering lettet på trykket. De fleste bevarte kulturminnene i Østmarka i dag er spor etter husmannsplasser, skogbruk, sagbruk og fløting fra midten av 1600-tallet og framover.
Et nytt syn på naturen vokser fram!
I dag er Østmarka et viktig område for friluftsliv og rekreasjon. På 1800-tallet vokste et nytt syn på naturen fram, inspirert av romantikken. Naturen ble sett på som noe opprinnelig og naturlig, som representerte frihet. Hovedstadens borgerskap brukte de nærliggende skogområdene til friluftsliv og turgåing. Thomas J. Heftye spilte en viktig rolle i friluftslivets framvekst i Norge, og kjøpte Sarabråten ved Nøklevann for å sikre naturområder for allmuen. Han var initiativtaker til etableringen av Den Norske Turistforening (DNT) i 1868.
Rundt forrige århundreskiftet og utover på 1900-tallet økte turaktiviteten blant andre samfunnsgrupper. Friluftsklubben startet merking og rydding av stiene i den vestlige og Oslo-nære delen av marka. DNT Oslo og omegn driver i dag fire turisthytter i Østmarka og merker stier og turveier med kulturminneverdi. Også i kommuneskogene er friluftsliv og verneinteresser blitt et bærende grunnlag i forvaltningen.
Milorghula – våpenlager og skjulested for motstandsbevegelsen
Milorghula i Østmarka er en av de mange skjulestedene som ble brukt av Milorg, den norske motstandsbevegelsen under andre verdenskrig. Den ligger i et vanskelig tilgjengelig område i Østmarka, utenfor Oslo, og var et viktig tilfluktssted for motstandsfolk som måtte gå i dekning.
Under krigen opererte Milorg i hemmelighet for å organisere motstand mot den tyske okkupasjonen. De brukte slike huler og skjulesteder til å gjemme seg, lagre våpen og utstyr, samt planlegge aksjoner mot okkupasjonsmakten. Milorghula i Østmarka var spesielt viktig fordi den lå skjult i terrenget og ga motstandsfolk et trygt sted å oppholde seg.
Milorghula ligger i nærheten av Tonekollen, et område med kupert terreng og mye skog. Stedet er ikke skiltet, men det er mulig å finne det om man kjenner til koordinatene eller følger turbeskrivelser fra lokale historielag. Flere turentusiaster besøker stedet i dag for å oppleve en del av Norges motstandshistorie.